Søk
  • YogaSiri

Tisteljakt!

Oppdatert: 17. aug. 2019

Når jeg vokste opp på gården i Trøndelag så fikk vi som ungdommer være med å "gå åkeren". Det vil si at vi fikk streng beskjed om å bevege oss rolig gjennom åkerlandskapet for å luke vekk floghavre.

Floghavren er som ugress å regne, og det ville bryte ned åkeren og ta over hvis vi ikke passet på.

Vi var på stillferdig spesialoppdrag.

Det ligger levebrød, stolthet og håp i en åker som står seg sterk, fin og oppreist.

I helgen var jeg i bryllup på en gård i Ryfylke hvor samme referanse ble brukt i en tale. Det å ha noen som ser nytten og gleden i å holde beitemark levelig for dyra å ferdes i. Å være klar over nødvendigheten av å holde tistlene nede. Hvis ikke blir det tilslutt ugjennomtrengelig. Det gror seg for sterkt. Og fordi tistler og brennesle gjør så vondt å rote seg inn i, er det noe vi ofte klok av skade eller rent instinktivt unngår, både mennekser og dyr.

Dette ytre landskapet og dette målbare arbeidet kan overføres til landskapet vi har i oss. Som vi bærer med oss hele livet. Som er umulig å legge ned, gi bort eller la noen med mindre driftsutgifter ta over. Vi har et forvaltningsansvar kjære medmenneske. Til å ta vare på oss selv og hverandre.


Det som gjør oss til gode forvaltere er egentlig veldig enkelt:

Hvor god er vi til å holde tistlene i sjakk i oss selv? Tar vi det litt etter litt, eller lar vi det ta over slik at det blir for smertefullt å ferdes der inne. Har krattskogen gjort stien gjengrodd? Det å bli retningsvill i seg seg selv gjør oss til medmennesker som enten ikke vil ta stilling til noe som helst, eller som blir altfor harde i kampen for å holde oversikten i terrenget. Det at vi gror igjen, det at mørket tar over der det skulle vært lys forvirrer det moralske kompasset. Plutselig har vi lov til ting eller vi tillater ting rettet mot oss selv eller andre fordi det er jo likevel blitt så mørkt, så trist eller så skamfullt.


Det er heldigvis en miljøside som mange er blitt flinkere til å se de siste årene rundt å la blomsterenger gro seg store og sterke. Slik at fremtiden kan puste. Ikke være for opptatt av finslåtte plener og skarpe kanter. Å la mangfold, farger og ulikhet gi liv.

Å være nedbrytbar firkantet og pedantisk er kanskje ingen levelig sfære for så mange av oss på sikt i det indre landskapet heller. Å slå hardt ned på det som kan få lov å flomme over av vakker vekst og endring er likevel ofte så mye mer fristende og lettvint å gjøre enn å være på tisteljakt i brystkassen. Hvorfor sitter disse piggene der inne? Hvorfor svir det sånn når jeg kommer borti?


Har du prøvd å dra en tistel opp av jorda? Ganske seige saker. Det krever sin teknikk, det krever styrke, verktøy og det krever tålmodighet. Og det vil kanskje gjøre vondt før du har fått dreisen på det.


Den indre tisteljakten er beslutningene dine, spillet mellom de verdiene du trodde du hadde og det du viser deg selv og de rundt deg. Tisteljakten er å møte opp i skammen, tilkortkommetheten og det vi egentlig ikke ønsker å dra med oss videre. Møte opp med gode arbeidshansker.

Tisteljakten i det indre landkskapet vil gi lys, næring og overskudd til at nytt kan gro. Det gjør at du igjen får lyst til å oppsøke det som lever i deg. Uten å bli så forskremt over hvor spisse, forutinntatte eller bastante noen av meningene dine er blitt. Hvor seig du er blitt der du burde gitt slipp for lenge siden.

Det triste fremkommer ofte når vi oppdager dette. Selve gjødslingen til håpet og da endringen er å ikke gi opp. Da blir vi så sorgfulle bitre og korttenkte. Og vi peker kun utover. Det er ikke måte på hvem det er sin skyld, og hvor legitimt det kan bli å vise frem hvor redde vi er blitt med propaganda som vil gi tistlene gode vekstvilkår.

Hva med å gå rolig gjennom beslutningen, valget og atferden du viste frem i en gitt situasjon og ærlig gi tilbakemelding til deg selv. Hva var dette valget basert på?

Var jeg redd, sint, sjalu eller enda enklere, falt jeg i sammenligningens kratt?

Å tro på at du selv står for alle dine valg, for alle dine beslutnginer, for alt som skaper hverdagen din er ren kraft. Det er å møte opp og lære.

Hva lar vi vokse og gro, og hva må lukes vekk.?







293 visninger

Siste innlegg

Se alle