Jeg blir (s)liten..

Og nettopp da, i det jeg blir sliten og liten så trenger jeg deg. Trenger å bli sett,forstått og tatt i mot. Anerkjent for at jeg er annet eller mer enn det som stormer gjennom kroppen, blokkerer pusten og gjør tankene hektiske. Bli fortalt at jeg er elskbar selv om det bare er kok og uvær i kroppen. Jeg er uvirksom, irrasjonell og redd.Kan ikke tøyse det vekk eller avfeie det.

Jeg blir så uhorvelig liten til tider når jeg er sliten. Fordi jeg har glemt å trene på hvordan jeg tar vare på meg selv når det nærmer seg stengetid. Jeg virker best når selvtilliten forteller meg at jeg fungerer.At jeg presterer. Selvfølelsen, selvomsorgen og tilliten til eget varslingsystem har jeg satt bort til andre å ta vare på, ordne opp i eller legge merke til. Jeg har lært meg å overleve ,men kan være til tider ganske klønete på å leve med meg selv.

Jeg har vokst opp i en kultur med at det å bli sliten er det som skiller skikkelige arbeidsfolk fra de andre. Det reale måleinstrumentet som trumfer alt. Jeg har vokst opp med heltehistorier rundt de som ikke la seg ned selv om de var alvorlig syke, hadde vondt eller hadde behov for en timeout. Fordi det var ikke mulig kanskje. Fordi det var en annen hverdag for bare et par menneskerekker siden i gårdssamfunn og arbeiderklasse. For det er der jeg kommer fra. Fra de med evigvarende sprekker i huden lengst ute på fingertuppene. Som måtte gå på jobb uansett om termometeret rådet sengero og varm te. Det å slippe ned armene en stund ville bety sult, kulde og dobbelt arbeid. Det å spørre om hjelp og vise svakhet ville bety snakk og avstand på enkelte av livets arena. Det motsatte av hva vi alle har trengt eller trenger når vi våger oss frempå. "Det er for mye akkurat nå. Det ville vært godt med litt hjelp."

Samtidig har jeg hørt vakre fortellinger fra en tid der familien og husholdet var større, hvor det eksisterte en innarbeidet arbeidsfordeling for å få dagens oppgaver unnagjort. En tid der middagslur og søndagen ble holdt hellig for å holde ut uken som kom. Hvor det var et fang å krype opp i fordi noen allitd var hjemme. Generasjonenes naturlighet og respekt viste seg frem på en annen måte enn det som i dag kan virke som en knallhard søken etter evig ungdommelighet, oppgradering og selvrealisering.

Jeg har lært meg at det å jobbe hardt er noe som forteller meg at jeg er verdt noe, at jeg ikke er redd for å ta i et tak eller gud forby, at jeg tenker kun på meg selv. Jeg er ikke meg selv nærmest, fordi det er en setning som ikke klinger rett hvor jeg kommer fra. Det betyr å være egoist, å være en unnasluntrer på livets dugnadsarena. Fordi jeg er såkalt "heile ved" og jeg er til å stole på. Jeg stiller opp og kommer gjerne med dobbel innsats så lenge du anerkjenner meg og sier jeg er flink, sterk og best. I festtaler i stort og smått.

Kjenner du deg litt igjen?

Kjenner vi oss igjen?

Fordi vi trenger å bry oss som andre for ar vi skal finne mening her i livet. Vi skal strekke oss. Det er det som er naturlig for oss. Vi har en kropp og et hode som trenger å jobbe, skape, produsere for å kjenne på systemenes iboende kraft. Vi skal bli slitne både fysisk, mentalt og sosialt. Og vi vil kjenne både på sykdom, død og urettferdighet.Det er ikke til å unngå. Det er en tilværelse på liv og død vi danser med. Enten vi har tatt det innover oss eller ei. Det å forstå dette uten frykt er virkelig sette pris på livet når det skjer. Når det leves.

"I hope you live a life that you´re proud of. If you find that you are not, I hope you have the strength to start over again." F. Scott Fitzgerald.

Saken er at så mange av oss såkalte voksne er nybegynnere når det gjelder å sette sunne og gode grenser for hva vi skal bry oss om, bruke tiden vår på og hva vi skal bekymre oss for. Vi vil for mye. Vi har lært oss til å ville ha mer. Vi sammenligner, legger til og konkurrerer. Innad i familien, i vennegjengen og der ute.

I et samfunn og i en samfunnstruktur som rent historisk ikke har lagt forebygging inn på agendaen, snarere holdt en lit til brannslukningsarbeid rundt fysisk og psykisk helse, blir det å ta vare på seg selv før det smeller, før det går i stykker og før det blir kaotisk ofte noe vi må lære oss. Akkurat som små barn må akseptere at de er nybegynnere. Og i disse prosessene begynner vi å legge merke til hvor gamle våre mestringsstrategier er. De går ofte tilbake helt til da. Da vi ble instinktivt redde og usikre. Da vi trengte å bli sett for i det hele tatt å overleve.

I yoga og i yogafilosofien øver vi på å gå til kilden til at våre lidelser, problemer og vårt energitap oppstår og viser seg frem gang på gang. Det er det motsatte av å velge samme strategi hver eneste gang ryggen slår seg vrang, logistikken brast eller kjæresten virker dum. Det å våge å tro på dette endringsarbeidet, gjør deg både sterkere til å sette grenser for deg selv og se andre mennesker. Vi blir mer respektfull for det som skjer i oss og rundt oss.

Jeg pratet med en klok elev av meg forleden dag, som minnet meg på at ordet respekt betyr å se en gang til.

Skal vi klare dette, må gamle mønstre av og til brytes. Slik at vi blir sterkere og modigere til å kjenne etter. Bli klar over hvor overlevelsen vår spiller seg ut og hvorfor. Det som var den eneste åpenbare løsningen den gang ,trenger ikke være det som gjelder nå. Du vokser!

YogaSiri