Er du en tyster?

"En sladrehank skal sjøl ha bank?" En bråkebøtte?

Er du klassens selvvalgte representant på 45. året? Eller enda bedre, du er blitt en dramaqueen kanskje?

Du er den som sier i fra, som ikke kan slå deg til ro med rare maktkonstellasjoner, hersketeknikker og utdaterte hierarkier. Du er den som tror på forandring basert på ærlighet, omsorg og tilhørighet.

Du kjære hverdagshelt: Jeg digger deg!

Fordi du blir kalt mye rart både i små og store samtaler. I det offeltinge rom og på sosiale media.

Selv om du er plagsom når du streifer innom mitt univers til tider. Fordi du river vekk gardinene slik at sollyset flommer inn over de støvete meningene mine, du bryr deg ikke når jeg forsøker å le av deg eller kalle deg noe av det som ble nevnt ovenfor. Og du gjennomskuer meg når jeg er utrygg og gjør alt i hele verden for å høre til. Være en del av og passe inn.

Være akkurat passe og perfekt.

I møte med deg må jeg må tenke meg om, jeg må vurdere hvor jeg har verdiene mine sammen med det jeg velger å si eller gjøre. Det blir en til tider direkte konfrontasjon med den jeg gjerne vil være der ute i verden og den jeg er når jeg kommer meg hjem og inn døra. Du stiller krav til meg om å tørre å møte opp i eget liv. Ikke bli motløs. Ikke slå meg til ro med at "sånn er det bare". Du er en plagsom greie. Og du biter ikke på mine forsøk på å gjøre deg liten eller flau.

Fyttikatta du er modig!

Fortsett den gode jobben din. Fordi det er rimelig ensomt til tider, og det er slitsomt. Det er noen brutale møter med skuldertrekk og oppgitte miner. Det er ikke bare i store organisasjoner det er tungrodde systemer, de finnes overalt rundt oss og i oss.

Og i noe tilfeller må murvegger av stillhet og undertrykte familiemønstre som viser seg i atferd hos et enkelt barn, hos en kjæreste, deg selv eller sjefen rives ned. Og det er ubehagelig. Det er vondt, rart og befriende på samme tid.

Men hvis intensjonen din med å være masekråka og sladrehanken er kjærlighet og omsorg, så er det verdt det. Fordi uten den kritiske røsten, det åpne blikket, refleksjonen i det godes tjeneste, blir vi alle håpløse. Og uten håp står vi igjen med mye lidelse. Med mye fryktbasert og rotete ledelse.Både ute i verden og i brystkassa hos den enkelte.

Det å løfte blikket opp og ut kan til tider være tungt. Det er nok å komme gjennom alt som skal skje mellom søvnen kan være for mye svist inn på altfor få timer. Likevel ønsker vi i møte med yogafilosofien å se på den universelle undringen vi kan trene opp for å observere om det og de rundt oss har det bra. Det er ikke bærekrafitg oss imellom hvis mine goder er tjent på din ulykke. Ingen i et nabolag har det egentlig bra hvis alle vet at. hos naboen er det mye vondt.

Og for at jeg skal kunne se andre enn meg selv, er det lurt på at jeg har gode verktøy til å ta vare på meg selv. Ikke kun for meg selv, men for det som kommer etterpå.

For de som kommer etter.

I yogafilsosofien så er Bhagavad Gita en viktig bok. Gjennom krigeren Arjuna får vi innblikk å hvor vanskelig det er å plukke opp våpenet og sloss når en minster retning, håp og mitivasjon. Når det er lettere å la være, la noen andre ta kampen eller se den annen vei. Håpe på at det går over, eller at du selv er forduftet fra åstedet før det smeller tilbake.

I Bhadavad Gita står tre veier til frigjøring frem: Handling, erkjennelse og kjærlighet.

Måtte vi alle tørre å møte opp og kjempe for det som er viktig for oss. For OSS! Ikke kun for individet. Slik at det gir håp til de som ikke har den samme muligheten.....enda!

God hilsen fra YogaSiri